Wizzards Verden

Musikk serien Tjernet

av Tom Kristoffersen in fredag, oktober 29th 2010 Lagret under: 1

Basert på mine fortellinger fra tjernet, har jeg nå bestemt meg for å lage musikk til disse.
Så langt har jeg laget 3 sanger til de som eksisterer nå:

1)Jeg ser http://www.youtube.com/watch?v=CNdisVa3Lkg

2) Frost http://www.youtube.com/watch?v=nLtcn1bO7G0

3) Din stemme http://www.youtube.com/watch?v=7H7B3HMbRBU

Disse er basert på fortellingene. Hvor mange det blir vet jeg ikke, men kansje 10-12 stk:) Håper dere
liker dette. Om dere leser fortellingene vil dere forstå mere hva teksten egentlig handler om.

Tjernet. Del 3

av Tom Kristoffersen in mandag, oktober 18th 2010 Lagret under: 1, bøker, novelle

Tjernet. Del 3 “Den nydelige stemmen”

Jeg er tjernet som ser, som kan føle og alltid har eksistert. Jeg har forandret min form flere ganger, og noen ganger har jeg nesten blitt utslettet,pga forandringer i klima, men like sikkert som regn og snø faller ned her, har det sikret min eksistens i mange tusen år. Jeg har vært en kilde for mangt, og jeg har favnet om mange som har gått i min felle. Ikke fordi jeg vil, men fordi jeg er. Jeg kan ikke forandre omgivelsene, men omgivelsene kan forandre meg. Jeg har så mangt å fortelle fra min observasjon og særlig har jeg fattet interesse for mennesker. De som lager liv rundt meg. Som andre dyr måtte de ha meg, og det var vel derfor noen av dem alltid kom i nærheten av meg. Jeg kan se dem her fra alle vinkler, og jeg kan føle jorden rundt meg.

Jeg har fortalt om det yrende liv som var her før i tiden. Hver vår frem til høsten yrte det av mennesker her som hugde ned trærne rundt meg. Det var to større tømmerhus der trærne ble bragt inn for å bli bearbeidet før de ble bragt nedover fra fjellet. Ved siden av tømmerhusene lå det noen brakker der menneskene tilbragte tiden når de hvilte og sov. Et enda større tømmerhus var oppført ved siden av , og var vel det man kaller for et felles hus. Her tilbragte menneskene tiden med å spise, drikke og slappe av. Ofte kunne de tilbringe kveldene der med middag, mens de senere drakk og sang. Denne tiden varmet mitt hjerte og var vel egentlig her jeg lærte mest om menneskene rundt meg. Selv om jeg alltid har sett og hørt mennesker kom de veldig nært innpå meg, og min nysgjerrighet kunne aldri få nok i denne tiden. Ikke bare var det menn her som tilbragte mye av tiden i skogen for å hugge eller sage ned trær, men kvinner som sørget for maten, rene klær og andre nødvendige gjøremål. Det var hester her også.De hadde sin eget stall ,men ofte om sommeren kunne de være innhyllet rundt et gjerde, når det ikke regnet eller tordnet. Siden de var ute kunne jeg lett studere dette trofaste dyret, og jeg hadde alltid en følelse om at de kunne se meg. Eller, ikke se meg, men føle meg. Deres dype øyne var som om det var klokere enn andre dyr jeg hadde sett og lært av, ja, nesten som menneskene. La meg ikke glemme barna heller. Noen ganger var de her og hjalp til og jeg hadde det svært så morsomt da jeg observerte deres uskyldighet og glede. Glede er det jeg setter pris på av alt, og ungene fylte meg med nettopp det.

I menneskets tidsregning som jeg hadde lært etterhvert var det i 1890 årene dette skjedde. Som vanlig begynte det å komme mennesker her straks snøen var borte. Joda, de var her om vinteren også mens de såg til byggene her, men de var her bare en kort stund før de hastig forsvant igjen. Jeg kunne forstå dem, vinteren var hard her og vinden sørget alltid for at det kunne være svært så kaldt her når solen var borte. Jeg husker spesielt henne godt første gang jeg såg henne. Eller, for å si det korrekt, hørte henne. Jeg har hørt sang før, og viste godt hva det var. De kunne særlig finne på å synge muntre sanger om kveldene, etter at de drakk noen glass, som merkelig nok ikke kom fra meg, men som alltid gjorde at stemningen ble så mye lystigere fra der de satt i felleshuet.Ikke nok med det, de kunne også bli veldig bråkete av seg og noen ganger oppførte de seg veldig merkelig når de kunne komme ut av huset og gå veldig rart mens de oppførte seg på en helt annen måte enn det de vanligvis gjør. Av alle ting jeg elsker så er det å høre en sang. Det fikk meg til å yre av liv, ja, jeg kunne t.o.m tillate meg å lage små bølger av ren munterhet, min eneste mulighet for å vise min eksistens, selv om både dyr eller mennesker sjelden la merke til det.

Det var grytidlig om morgen og de fleste menneskene lå og sov i sin brakker. De som alltid var tidligst oppe var kvinnene og hun jeg studerte nå var en nydelig brunette jeg aldri hadde sett før her. Hun var ganske høy i forhold til de andre kvinnene jeg hadde observert,og ikke minst, yngre med sitt nydelige lange hår. Hun bar på en bøtte og gikk mot meg for å fylle meg med den. Siden jeg lå nærmest i en dvale ble jeg vekket av noe jeg aldri hadde hørt så nydelig før. Hennes stemme. Hun sang først lavt, tok den ene etter den andre bøtten og fylte meg mens hun sang med sin lyse nydelige stemme. Så vakkert! Jeg har hørt stemmer før men aldri noe som dette. Sangen var på en måte trist og lystig på samme tid. Det varte ikke så lenge, akk , jeg skulle ønske det kunne vare hele tiden men litt senere våknet de andre menneskene og hennes stemme ble etterhvert lavere,for så å forsvinne helt. Da det var over såg jeg at jeg hadde laget bølger som nå skvulpet inn mot land. Jeg ble fylt av en enorm tristhet fordi dette hadde gledet meg så mye og jeg ville ha mere.

Senere, samme dag, om ettermiddagen da roen etterhvert begynte å legge seg merket jeg en ny tilstedeværelse. Det var ikke et menneske. Et dyr. Jeg prøvde å konsentrere sansene mine, og der,helt ved andre siden av tjernet,der menneskene holdt til stod den. En stor brunbjørn. Det var den største bjørnen jeg noensinne hadde sett, men samtidig, noe var galt med den. Den gikk ikke som disse
dyrene pleide å gjøre, den haltet, og den reiste seg av og til mens den stirret rett over vannet,mot menneskene. Det virket som om den vurderte å fortsette men til slutt snudde den og gikk inn igjen i den trange mørke skogen, der trærne iallefall var trygge,iallefall for en stund. Jeg har skjønt såpass av dyrene rundt meg at den var antagelig syk av et eller annet, og at den prøvde å finne mat. På denne årstiden, midt på sommeren burde det ikke være et problem, den kunne spise bær eller andre ting. Men noe var galt med den, øynene tenkte jeg. Øynene var ikke normale. Dyrelivet i naturen er hardt, og jeg har sett mange triste skjebner. Dette var vel nok et tilfelle og jeg følte medfølelse for dens lidelse, hva det nå måtte være. Kvelden ble ung og igjen startet de å synge fra tømmerhuset mens de forberedte seg til natten. Det minnet meg om den vakre stemmen og jeg sang lystig med. Jeg sank inn i min egen dvale, av alle sansetrykk jeg bruker så må også jeg hvile og ettersom sangene og snakkingen fra menneskene stilnet av, sank jeg ned til min egen bevisthet.

Grytidlig om morgenen hørte jeg den fantastiske stemmen igjen. Brått kjente jeg bevegelser og hun stod der, stirret trist ut mot meg med noen tårer i øynene. Så sang hun den vakreste sangen jeg noensinne har hørt. Den var så trist, men samtidig så hel og nydelig. Jeg bruste av lykke og ubevist sendte jeg noen bølger mot henne og håpte sangen aldri ville ta slutt. Men der tok jeg feil, for plutselig stoppet hun opp, og på en rar måte,såg på meg. Hun stirret på bølgene som forsiktig plasket mot hennes føtter og omfavnet henne siden hun stod helt på kanten med bøttene sine. Det var som om hun såg meg. Fortsett sangen prøvde jeg å si. Jeg ville bare høre den og nyte den. Hun stirret igjen på meg, lo litt og ristet på hodet. Så begynte hun sangen sin igjen og jeg ble helt i fra meg av glede,og tristhet. Hvilken herlighet! Like brått som hun hadde begynt stoppet hun , og tok noen skritt tilbake mens bølgene igjen slo mot hennes føtter. Hun virket forbauset nå. Tok noen skritt tilbake og såg rundt meg, akkurat som om hun trodde det var noen andre til stede. Plutselig dukket en annen kvinne opp, de snakket sammen og såg mot meg,eller på meg. Den andre kvinnen lo, tok noen klær og begynte å vaske klær i en tønne som hun hadde fylt fra meg.

-Du Anne, du Anne, du hører og ser så mye rart. Det er jo bare vinden kan du forstå!

Anne tenkte jeg. Det navnet likte jeg. Hun såg på meg med et trist blikk og gikk inn i huset igjen med sakte skritt. Idyllen var brutt. Men jeg var full av glede fortsatt. Hun kom ut igjen og fylte flere bøtter med vann

-Sørg nå for å ha kaffen og frokosten klar, de kommer til å trenge alt de kan få i denne varmen så tidlig på dagen.

Denne dagen ble virkelig varm, den varmeste på mange år, og menneskene som slet og jobbet med trærne svettet som aldri før. Kvinnene kom ut med vann til dem og mat etterhvert, men det var som om alt gikk tregere. Litt senere på dagen stormet mange av mennene ut i meg og lo og bråkte mens de kjølnet ned kroppen sin. Etterhvert kom noen andre kvinner og hoppet uti de også. De svømte og lo. Jeg ble fylt av den gleden jeg så alltid har elsket og jeg nøt dems nærhet.Jeg følte at dyrene rundt meg også slet i varmen, men de fant sine skygger enten i skogen eller kratt, og de gikk aldri mot vannet for å drikke så lenge menneskene bråkte slikt eller var i nærheten. Det ble ettermiddag og roen senket seg igjen. De sluttet tidligere denne dagen,solen stekte som aldri før men så merket jeg en ny tilstedeværelse, eller rettere sagt, bjørnen. Den var kommet tilbake. Jeg kjenner til litt disse bjørnene, de er et stort og fagert syn , men også et rolig dyr som aldri gjør noe særlig av seg. De var ofte så stille at jeg måtte anstrenge meg for å se dem,eller føle hvor de var, men denne syke bjørnen braste i meg og drakk av meg som om den aldri hadde drukket før. Den stod ikke helt oppreist engang. Den pustet og pestet , drakk og drakk og jeg ble litt bekymret fordi jeg kunne føle dens smerte. Etter en stund stoppet den like brått å drikke, reiste seg og stirret mot brakkene og menneskene.Deretter falt blikket dens mot gjerdet der hestene stod og trippet urolig. Den trakk til seg snuten, som om den prøvde å lukte. Så sank den sammen igjen.
Jeg hørte at dens pust gikk veldig fort, men jeg var bekymret over noe annet. Ikke misforstå, men jeg har sett bjørner jakte og bruke dens styrke på sitt bytte, det er et voldsomt syn. Men den var aldri i nærheten av mennesker. Oftest unngikk de dem, men jeg har også sett mennesker før bli angrepet av dem her og sett hvordan den kan rive i stykker kroppen på et blunk. Derfor var jeg bekymret siden den var alt for nært disse menneskene her. Den var syk, og det at den kom tilbake var ikke ett godt tegn. Samtidig ble hestene urolig innenfor gjerdet sitt, og det var som om de følte det samme som meg. Etterhvert kom en mann ut og roet dem ned. Med et reiste bjørnen seg igjen og stirret mot mannen, rett over vannet. Hestene ble enda mere oppkavet og flere menn kom ut. Da snudde bjørnen og gikk inn i det tette krateret haltende. Det ble kveld, en svært varm kveld, og etterhvert som roen senket seg dro jeg inn i min dvale, bekymret.

Neste dag startet ikke fullt så varmt med en liten yr av regn da solen langsomt steg opp. Kvelden og natten forstyrret meg med ivrige dyr som ville slukke tørsten, men mest av alt fordi jeg trodde det var bjørnen som kom tilbake. Heldigvis gjorde den ikke det. Litt senere var jeg spent da døren gikk opp, og joda, Anne som hun het kom ut til meg. Først nynnet hun litt mens hun fylte bøttene med vann og så sang hun denne vakre sangen igjen.

- ildens sjel, kom hit til meg. Varm ditt hjerte og ta meg med. Til døden vi sammen går, tenn et lys for oss begge to.

Jeg yret av glede og jeg ville ikke det skulle ta slutt, syng for meg hvisket jeg, og kvinnen sang. Syng! Jeg sendte mine bølger som langsomt omkranset hennes ben, men nå stoppet hun ikke, bare fortsatte å synge. Jeg studerte henne møysommelig samtidig , og en tåre kom ned hennes kinn.

- Ta meg med til din himmel, tørk dine øyner, vær så snill, ikke gråt.

Så stoppet hun opp og såg rett på meg med et lite smil. Jeg sendte bølger mot henne igjen. Hennes blikk fanget mitt, og så sa hun:

-hvem er du? Hvor er du ? Så gikk hun inn igjen. Jeg ble forundret. Det var som om hun snakket rett til meg , men det kunne hun vel ikke , eller?

Senere ble det varmere , solen strålte og menneskene jobbet som aldri før. Det var en lett stemning og en glede i luften jeg sjeldent hadde følt. Jeg kunne også se kvinnene i huset siden jeg klarte å fokusere på det av meg som var i bøttene i huset. Jeg hadde håpt å høre mere av sangen også, men Anne gjorde ikke det. Hun var så merkelig stille, med ett trist blikk. Kvinnene tilbrakte tiden på å lage kake og pynte der inne i felleshuset. Det var lørdag og nok engang skulle det feires, og jeg, jeg bare gledet meg. Det er ikke lett for meg å fokusere, når det skjer så mye rundt meg,og om sommeren skjedde det så mye rundt meg at konsentrasjonen ofte ble brutt, så snart var jeg tilbake i min vante omgivelse igjen.

Det ble ettermiddag og solen begynte etterhvert å stige ned. Mennene avsluttet jobben i en munter tone og gikk nå inn i felleshuset for å spise en fortreffelig middag kvinnene hadde gjort klart. De snakket om alt mulig i en lystig tone. De begynte også å drikke denne vesken jeg helt aldri hadde forstått meg på, og litt senere tok en mann frem en gitar og spilte mens de sang av glede. Akk som det gledet meg også. Jeg elsket disse dagene, men brått ble jeg distrahert av noe og måtte la sansene mine komme hjem igjen. Bak meg, på den andre siden av meg, stod den samme bjørnen igjen og sniffet med snuten mot felleshuset. Den pustet like rart som før men da noen mennesker kom løpende ut og badet i meg trakk den seg noen meter unna, men den stirret fortsatt på menneskene med et blikk jeg ikke likte. Ettermiddagen ble kveld. De som hadde badet gikk nå inn igjen, hvor stemningen etterhvert ble enda høyere. De sang og skrålte. Noen danset og de ante ingen fare. Det var det bare hestene som gjorde.

De gikk urolig frem og tilbake langs gjerdet og jo mørkere det ble, jo mere nervøse ble de. De hadde luktet bjørnen på langt hold. Jeg kunne se de redde mørke øynene dems. Særlig en svart hingst trippet frem og tilbake, og da såg jeg bjørnen langsomt gå mot dem rundt meg,på høyre side i mørket. Den gikk halvveis frem mot husene og stanset. Igjen gikk den opp fra fire til to føtter og strakte seg opp. Hestene kunne ikke se den mere, men lukte den, de gikk urolig frem og tilbake. Akkurat da kom en kvinne styrtende ut døra, tett etterfulgt av en voksen herreskikkelse. Det var henne, Anne, men hun var oppbrakt og sa med en sint stemme:

- ha dem unna meg , la meg være i fred. Hun gikk nærmere mot meg og begynte å gråte. Mannen stanset opp og sa med et fårete blikk

- kosa, dame, du skjønner vel såpass din dumme ku!

Idet han gikk mot henne gikk en dør opp og en eldre tykkete kvinne spaserte sint ut.

-Tom? Hva er det du bedriver med? Hun gikk rett mot mannen og nærmest dro han inn igjen. Anne sa ingenting men gikk mot meg, helt til vannkanten ,satte seg ned mens tårene strømmet på.

- Jeg hater dem, jeg hater dem så inderlig !

Deretter reiste hun seg og begynte å løpe inn i mørket, ja hun løp i blinde, hulkende, og rett mot bjørnen som ennå stod et godt stykka unna, uvist på hva den nå skulle gjøre.Stans tenkte jeg, men hun bare fortsatte å løpe, nærmere bjørnen som nå reiste seg igjen bak et svært grantre. Hun løp mot den , og nå ble jeg virkelig redd. Ubevist hadde jeg laget noen bølger, og jeg begynte å anstrenge meg for å få dem til å nå kvinnen som løp. De ble høyere og høyere.

Stans skrek jeg inni meg, og nå gikk bølgene over vannkanten og nådde såvidt hennes ben, jeg gjentok det samtidig som bjørnen reiste seg enda høyere. Vannet ble kastet inn mot land nå og traff kvinnen på benet. Fortumlet stanset hun opp, såg seg rundt og stirret ut mot meg. Så oppfattet hun den knurrende lyden fra bjørnen. Igjen kastet jeg på mine bølger, denne gangen i retning bjørnen og da vannet fosset mot den, hardt, mistet den et øyeblikk fokus og såg seg nervøst rundt.

Løp skrek jeg inne i meg. Løp! Kvinnen hadde forstått det nå, hun snudde seg brått og løp alt hun orket, mot felleshuset. Bjørnen satte etter henne,i en merkelig løpende men haltende fart. Øynene var ville av sult og fortvilelse. Jeg fokuserte alt på bjørnen, lot vanne heve seg enda mere og sendte det rett mot bjørnen, som tydeligvis ble forvirret og stanset litt opp. Anne løp nå i panikk, og da bjørnen satte etter henne igjen begynnte hun å skrike.

- hjeeeelp, bjøøøørn !

Bjørnen løp nå raskere og var igjen på vei mot kvinnen,og nå skrek hestene i panikk. Døra kom flyvende opp og flere menn kom ut, kvinnen var nå nær de med bjørnen hakk i hel. En mann tok frem en hagle og siktet møysommelig etter den og fyrte av da han kunne skimte bjørnen som bare var sekunder fra å deise i henne. Den stanset opp med et hyl og brølte vilt , mens den anstrengte seg for å finne ut hva som skjedd. Kvinnen fløy inn døra og mannen med hagla tok et nytt laddegrep idet den sårede rasende bjørnen kastet seg mot han. Et nytt skudd tordnet og jeg kunne se noe treffe bjørnens hode, mens den traff mannen i et voldsomt kraft. Mannen falt overrende med et brak, med bjørnen over seg. De andre mennene løp til for å hjelpe, og mannen som lå der skrek av smerte eller redsel. Han prøvde fortvilet å skyve den vekk men dens tyngde var for stor. De andre to mennene gikk langsomt mot dem.

- Få den vekk,argh , få den vekk! Hjelp!
- Er den død Åke?
- Tror det, jøssenavn.
- Rolig nå Åke, ligg stille nå sa den andre mannen. De løftet den tunge bjørnens kropp slik at Åke kunne dra seg unna. Nå kom det flere ut.

-Få han inn, jeg tror han har brukket armen. Flere kom ut nå.

- Dau som en sild, Åke traff han mitt i hodet. De fortsatte å prate mens jeg mistet fokuset, Anne kom gående ut langsomt. Hun gikk forbi dem alle, mot meg. Så sa hun, med sin vakre stemme,til meg:

- Takk, hvem du enn er. Jeg skyldte en svak bølge som såvidt kom borti hennes sko. Hun smilte og såg rett mot meg

- hvem du en er…takk.

Hun såg uttover meg, og smilte. Jeg var lettet og samtidig forundret. Hun var den eneste som noensinne snakket til meg. Hun var her hele sommeren og langt ut i høsten og hver dag hadde vi denne kontakten, oss imellom. Hun sang, jeg lyttet. Etter den høsten såg jeg henne aldri mere. Hvilket savn, men sangen lever i meg , og går du en dag nær meg, skal du ikke se bort fra at du også kan høre den, i vinden, eller i mine bølger. Ved tjernets vann er det alltid en sang, om du vet hvor du skal lytte.

Musikk basert på del 3 :

Av Tom Kristoffersern.

Tjernet. Del 2.

av Tom Kristoffersen in tirsdag, mai 11th 2010 Lagret under: bok, bøker, onlinebok Stikkord:novelle

“Tjernet. Del 2. Av jord er du kommet, til frost skal du bli”

Frost

Det er ikke ofte jeg fryser igjen, pga vinder som forandrer seg hurtig samt mitt ly av fjellet jeg ligger under. Men blåser vinden fra riktig retning hender det noen ganger at jeg fryser til enkelte steder, særlig i ytterkanten, mens andre ganger har jeg frosset igjen helt, dog veldig sjeldent. Det er vel derfor jeg tiltrekkes av mye dyr, fordi de vet at de kan fylle sin livskraft av meg. De vet de kan stole på meg og kommer alltid tilbake.Noen år etter det som skjedde med den stakkars kvinnen , i året 1942, var det en storm her om vinteren som varte og rakk. Kulden slo til og det kombinert med en sterk vind gjorde at dyr slo seg godt til ro , enten i en hule, under et tre eller gravde seg ned. Enhver fornuftig sjel søkte ly.Jeg hadde forberedt meg på å gå inn i en dyp søvn siden jeg ikke regnet med å se så mye mennesker igjen på en stund. Men hvor feil kunne jeg ikke ta? I Desember ,like før den store stormen kom en ensllig herreskikkelse gående på truger. Han hadde retning hytten som nå var ganske så mye forfallen, og jeg undret meg hva han gjorde her ute i villmarken på denne tiden. Men han var godt kledd, og på ryggen bar han på en sekk og utenpå der igjen et par ski. Han var dessuten smart nok til å bruke en stor pelslue og votter.En kraftig mann noterte jeg meg. Usedvanlig kraftig og ikke minst høy.

Om natten, da jeg trodde han sov våknet jeg fra min dvale at han kom ut fra hytten,gikk litt rundt og så seg omkring. Stanset, nesten som om han lyttet etter noe, og så gikk han inn i hytten igjen.Ingen røk kom fra hytten , noe jeg fant undrende siden jeg viste at de brukte det til å holde varmen. På baksiden av hytten var det massevis av ved, men det stod der, helt urørt. Neste dag forsvant han igjen. Tok på seg skiene siden sneen nå var hardere og gikk like raskt som han kom. To dager etterpå kom det gående to skikkelser, og disse menneskene grep min nysgjerrighet. De var kledd annerledes, hadde på seg klær som var veldig like. De hadde geværer på skuldrene og de snakket et språk jeg ikke forstod. De gikk inn i hytten, kom ut igjen, såg seg rundt og gikk videre. De hadde bare en kort pause der før de fortsatte.Merkelig tenkte jeg. Så begynte denne stormen som smått den natten. Det blåste mere, en sterk bris og kulden begynte å gå ned under -10 grader. Grytidlig dukket denne første kraftige mannen underlig nok opp igjen. I alle dager, hadde han ikke vett til å se rundt seg at vær og vind kunne være farlig på denne tiden? Jeg kunne se han var sliten, og svært forfrossen da han kom langsomt gående på skiene. Etter at han kom seg inn i hytten og fått varmen i seg igjen kom han ut med en bøtte i hånden. Først fylte han endel av meg i den og bar det inn og etterpå gikk han på baksiden og hentet ved. Se der, nå tød han til fornuft! Han tok flere turer og mens han gjorde dette snakket han litt for seg selv, men pga vinden gjorde det vanskelig å høre eksakt hva, men jeg dro gjenkjennelse på disse ordene:

-Det får bære og briste, bære og briste!

Langsomt begynte det å stige røyk fra pipen i hytten.Morgenen ble formiddag men stormen ga seg ikke. Vinden pep i alle retninger, trær sveiet med sine lange grener og snart begynte det å fosse ned med snø. En hard vinter tenkte jeg. Dette kom virkelig til å bli en utfordring. Noe slikt hadde jeg ikke kjent på lange tider. Mens jeg grublet på dette, og mens jeg prøvde å fokusere på mannen i hytten kjente jeg nye bevegelser. De to mennene som hadde vært her tidligere kom nå passerende på ski igjen. Eller, passerende er ikke et passet ord. De kom nærsagt gående på sine knær i snøfokket. De var dekket av et hvitt klede av snø og begge pustet veldig tungt,de hadde fortsatt geværer på ryggene. Jeg hørte den ene skrike til den andre,noe ala:

-Es ist so kalt! Es sind mit! Wir gingen recht!

Den andre ristet på hodet og pekte i retning av hytten. Den var såvidt synlig fra deres ståsted. Jeg kunne se de bedre nå siden de stod meg nærmere.Han svarte!

-Sehen. Rauchen! Er ist in mit!

De tok av seg skiene kjapt og tok raskt frem geværet de hadde på ryggen. I den kalde vinden og sneen snek de seg langsomt frem mot hytten. Så stille og forsiktige. Da de nærmet seg stilte den ene seg ved siden av døren, mens den andre sparket den opp og ropte med en kraftig stemme:

-Geben Sie! Wir nehmen! Endlich können wir sie gefunden zu haben! Wir haben über sie wo immer sie gehen!

Mannen som sparket opp døren gikk langsomt inn med geværet pekende på den kraftige karen som lå i sengen. Denne satte seg langsomt opp med hendene over hodet. Førstnevnte gikk nærmere og slo plutselig bakenden av geværet i mannens hode ,så hardt og brutalt at jeg skvatt til.Den svære kroppen falt om med et pladask på gulvet.Den andre mannen kom nå inn og lukket døren. Han slo hendene sine rundt seg for å varme seg mens han sa noe som lignet:

- Hermand, Wir können nicht gehen nun, der sturm herumtoben. Wir müssen hier zuflucht suchen zu wetter verbessert sich selbst!

Den andre nikket på hodet og svarte:

-Jaja,Berger, bekommen wir passen auf er und gehen, wenn die sturm selbst gesetzt hat.

Etter det la de han på gulvet og bandt hendene hans rundt ryggen med et kraftig tau. Han kviknet vist til igjen, noe jeg forundret meg over så hardt det slaget hadde rammet hans hode. Han stønnet og gryntet,såg på dem med et sløret blikk, og nå kunne jeg se det piplet blod fra såret i hans hode. Den ene mannen, han som jeg tror het Hermand ,og som jeg også nå kunne se hadde skjegg som ennå var full av sne,satte seg på sengen mens den andre,Berger som han ble kalt, satte seg på en stol lengre inn i rommet.Han hadde geværet pekende mot fangen. Denne karen var mye yngre, blåe øyner , og øynene virket litt usikre, og litt redde. Som om han befant seg i en situasjon han slettes ikke likte. Fra bøtten kunne jeg observere dem,litt etter litt. De sa ikke mye, og noen ganger drakk de av meg. Berger gikk ut og hentet mere ved mens Hermand passet på fangen, og så drakk de mere av meg, helt til jeg mistet fokuset og var i min vante omgivelse igjen.

Jeg hadde forstått at dette var en tid med forandring i. Jeg hadde sett merkelige farkoster som fløy i luften tidligere denne våren! Som bråkte som fy, og de få menneskene som var her denne sommeren hadde bare vært her noen dager. De virket stresset, og redd. Jeg forstod ikke helt av hva, men de såg slitne og trette ut.
Mens jeg var vant til glede og hygge, skjedde det ikke denne sommeren. Like raskt som de kom forsvant de. Jeg følte fra andre tjern og elver at noe ondt var på gang, alle sa det samme, og jeg kunne tolke fra de menneskene at tiden var under forandringer. Jeg hadde følt med dem da. Det som pågikk nå måtte være endel av det.

Mot kvelden ble vinden enda hardere, kulden tok enda bedre tak og sneen stoppet. Jeg var nå inne i hytten igjen,og situasjonen var ikke så mye forandret. De to som jeg nå fant ut var soldater,hadde byttet på å gå ut ,hugge mere ved og ta det inn i hytten igjen. De kunne forståelig nok ikke være ute så lenge. De tok opp noe fra ryggsekkene sine og la det ut på et bord mens de spiste det møysommelig. Jeg forstod det slik det var brød og litt kjøtt. Begge såg bekymret på hverandre mens de snakket lavt. De ga mannen som var bundet og som fortsatt satt på gulvet litt av det. Den yngste av dem hjalp han med å holde brødet mens fangen spiste langsomt. Senere på kvelden la Hermand seg i sengen mens den andre satt på en stol og passet på fangen med geværet i hånden. Men jeg forstod at begge var like slitne og til sov begge to. Men fangen gjorde det ikke. Han bevegde på armene sine og prøvde å få opp tauet som holdt hendene hans fanget bak ryggen. Mens natten varte og rakk strevet han møysommelig helt til jeg kunne se han hadde en arm løs, og så den andre. Men han tullet tauet på igjen, slik at det såg ut som han fortsatt var bundet. Han var ikke klar til å prøve å rømme ennå regnet jeg med.Interesant tenkte jeg. Så lot han øynene lukkes og sovnet.

Da Hermand våknet grytidlig neste morgen ble han forskrekket da han så Berger sove med en svak snorking.Han slengte rasende noe papir på han som våknet brått.Berger såg helt forvirret ut og gjorde noen bevegelser med ermene for å si at han beklagde det som hadde skjedd.Hermand gikk så mot fangen og sjekket at tauene fortsatt var der. Han undersøkte det ikke noe mere,så han kunne ikke ha sett at tauene bare var tullet rundt ermene.Fangen sov nå, og de lot han være mens de kranglet seg imellom. Til slutt dro Berger ut og hentet mere ved mens Hermand spiste mere av brødet. Stormen herjet like mye nå og da Hermand gikk ut av hytten senere og såg seg rundt i snøkaoset forstod jeg at de måtte nok bli her lenger.

Igjen snakket de bekymret til hverandre, og de prøvde nå å kommunisere med fangen som etterhvert hadde våknet igjen.

-How long will the weather last? Sa Berger til fangen.
-Can’t tell, tommorow, or it can last many days. I can’t tell.

De såg igjen på hverandre. De tok ut alt de hadde i ryggsekkene sine, litt mere mat, ikke så mye og jeg såg begge ble enda hvitere i ansiktet da de hadde forstått at matforrådet var lite. Hermann tok opp en pakke røyk og fyrte på den med noen fyrstikker mens han snakket lavt til Berger.Deretter snakket han til fangen.

-Is there any more food here?

Fangen ristet svakt på hodet. Hermand hostet plutselig, noe han hadde begynt med i det siste. Men nå var det kraftigere og Berger rakk han raskt et glass med vann.Så begynte de å saumfare hytten.De såg overalt , tømte hver en skap eller skuff. Hermand tok plutselig på seg sine svære sko og sa noe til Berger før han dro ut. Han lette utenfor hytten, gikk mot meg og kakket forsiktig i isen. Deretter gikk han bak hytten ved vedskjulet og fylte en bøtte med snø. Mens dette skjedde hadde Berger satt seg ned ved vedovnen og puttet flere vedkjepper inn. Han hadde ryggen vendt mot fangen og denne lot ikke tiden vente. Han smøg seg forsiktig, på alle fire,stadig nærmere mot geværet som stod plassert ved stolen der Berger satt og såg inn i flammene. Plutselig kastet han seg frem . Berger reagerte hurtig, som om han kom ut av en dvale og snudde seg raskt og hadde hånden på geværkolben men den svære mannen kastet seg mot han og sammen ramlet de på gulvet med et brak. De holdt begge i våpenet,begge kavet for å få tak i det og mens dette pågikk hørtes et skarpt smell. Fangen rev til seg våpenet og trakk seg tilbake mens han rettet det mot Berger som falt om på golvet. Han såg forbauset ut og fomlet med hendene mot mageregionen. Blodet fosset ut og han ga fra seg et voldsomt skrik. Akkurat da braste døren opp og Hermand som var på vei til å storme inn mot hva det nå var som skjedde stoppet raskt da han såg geværet som pekte mot han.

-Stop! Stop or i will shoot you!

Hermand stoppet. Så på Berger som lå og stønnet på gulvet. Blod fosset ut av mageregionen og han hadde begge hendene der, mens han skrek og skrek. Jeg kunne høre redselen hans, og jeg kunne høre han hadde problemer med å puste.

-That fool, it was a damn accident. He didnt have a change, he shouldnt have tryed that! Sa den svære karen som gikk bakover. For å holde avstand mot dem begge. Hermand såg bekymret mot han og tok noen langsomme skritt i hytten mens han pekte på Berger.

-Stop, i really dont want to kill you!

Hermand pekte mot Berger.

-He need helps, please let me…

Den svære mannen nikket og trakk seg enda mere bak mens Hermand gikk mot Berger som lå og vred seg i smerte. Han sa noen bekymrede ord til Berger, som om han ville trøste han. Berger gled langsomt inn i en bevistløs tilstand og de tunge pustene hans ble etterhvert mindre og mindre. Til slutt stoppet det helt.

-He is dead Sa Hermand med et trist blikk.

-I am sorry.

-What now? Hermand hostet igjen og såg på mannen.

-I leave, you stay.

-I can’t let you go. My Captain is looking for me, he will ask questions. If i let you go, they will ask questions!

-Listen, we both have a problems, but its not about war. Its about the weater. It will continue in several days, you should worry about staying alive. Nowbody will come here as long the weather is like this. I dont have food, you have just a bit. But i am stronger than you, i can maybe make it. You too, i dont want to kill you .But if you try anything, i will kill you. I have too.

Hermand nikket langsomt.

-Okay, go. I’ll leave you.

Den kraftige mannen fulgte etter Hermand som nå gikk ut av hytten. Han holdt geværet hele tiden siktet mot han. Når de hadde kommet ut pekte han mot døren.

-Go inside, and get me my cloths. Hermand gikk inn og hentet fangens jakke ,lue og votter. Han slengte det ut av døren.

-Okay, listen. I now this terrain, its a long away to the village from here. Its a 1-2 hour trip in normal condition, in this, like 4 or 5 hour. But as soon you go over that mountain behind the lake, you will be in front of the wind, and belive me, you wont make it long. Wait for the weather to calm down, then you might have a change.

Hermand nikket. Han hostet igjen.

-Thank you, what about you?
-I can handle this, there is more huts around her i can find. But dont follow me.

Så gikk han avgårde. Hermand gikk langsomt inn i hytten igjen. Den kraftige mannen gikk noen meter før han tok på seg klærne og til slutt trugene. Så begynte han på sin vandring , sakte men sikkert. Noen ganger såg han seg bak, for å forsikre seg at mannen ikke fulgte etter han.Etter hundre meter kunne jeg ikke se han mere. Hermand hadde gått inn i hytten igjen. Han slepte Berger ut av hytten og la han på bakken utenfor.Det hadde vært opphold en kort stund men nå lavet snøen igjen. Vinden herjet mere også nå. Når skulle det ta slutt? Han sa noen ord, langsomt mens han sto foran sin venn og gjorde korsets tegn før han igjen gikk inn i hytten.

Mens jeg lå her i ly prøvde jeg å fokusere på mannen som var igjen i hytten. Nå som de hadde smeltet snø istedet for å bruke meg var det ikke så lett å se hva som skjedde der. Men da kvelden nærmet seg kom han igjen ut, og gikk mot meg der de før hadde hentet endel fra meg. Han hadde med seg geværet og slo kraftig med det igjennom isen til det sprakk og fylte meg i bøtten igjen. Deretter hastet han inn igjen. Han hostet mere nå , og jeg kunne se hans ansikt var blitt blekere og det piplet svette gjennom hans panne. Han prøvde å spise en bit fra brødet men fikk bare i seg noen biter før han begynte å hulke. Han sa noe jeg ikke forstod, drakk mere av meg, og gikk så til sengen og la seg der. Der sovnet han mens kvelden og natten gikk.

Hele neste dag lå han bare i sengen der. Noen ganger sov han, andre ganger våknet han til, drakk mere vann. Hosten hadde blitt verre og jeg viste han var ille syk. Mens stormen fortsatte la han seg i sengen igjen og sov hele den kvelden og natten også. Nå hadde kulden virkelig satt til og steg under -25 grader. Han hadde bare et tynt pledd på seg og skalv mye av tiden. Noen ganger kunne han snakke i søvne og en gang prøvde han å reise seg og ta noen biter fra det brødet han hadde lagt fra seg dagen før. En gang prøvde han å reise seg og fyre opp i ovnen, men han skalv så på hendene at han ikke klarte å få fyr på fyrstikkene. Han ga opp og slengte seg med et stønn på sengen igjen.

Dette såg ikke bra ut. Hele neste dagen lå han også i sengen. Og det var da det merkelig skjedde.Da det nærmet seg natten. Den kvinnen som jeg tidligere har nevn viste seg. Hun var omkranset av et slags lys,og hun stod midt på vannet. Som om Hermand kunne føle noe reiste han seg plutselig hastig opp. Han prøvde å se ut av vinduet men det var nå så dekket av sne at det var umulig å se noe som helst. Men lyset var sterkt og ga en sterk kontrast som lyste inn i hytten.Så gikk han med pleddet rundt seg mot døren og åpnet det. Lengre vekk viste kvinnen seg igjen, litt nærmere hytten nå og mannen såg forundret på henne.

-Helga?

Han gikk inn igjen og tok på seg støvlene sine hastig. Så gikk han ut igjen og gikk mot meg, der kvinnen stod og vinket han til seg. Han tullet teppet godt rundt seg og gikk forsiktig på vannet som var frosset igjen. Nei tenkte jeg. Hva var det hun gjorde ? Hun smilte mot han med det vakreste ansikt jeg hadde sett, og Hermand gikk lengre mot henne der isen ble tynnere og tynnere. Selv om jeg var dekket med is og sne så får ikke vinden tak i meg så mye og særlig på midten var isen veldig tynn. Mens han gikk mot meg hørtes lyden av isen som reagerte på hans tunge vekt og da stoppet han opp og såg ned på meg. Kvinnen gikk litt nærmere han og vinket med sine hender.

-Helga? Sa han igjen og gikk videre mot henne, lengre og lengre ut mot vannet, til midten der kvinnen stod. Han hadde et smil rundt munnen. Pleddet falt av han og han tok noen skritt til.

Nei tenkte jeg, gå tilbake ! Isen tåler ikke dette! Gå tilbake! Men med is over meg var det intet jeg kunne gjøre for å advare han og da han tok noen flere skritt mot henne mens han holdt en håndt mot henne kjente jeg isen begynne å brekke opp rundt han. Jo nærmere han kom henne jo større ble belastningen og jeg kunne høre at isen ga etter med et brak.Forskrekket stanset han opp og da han skulle ta et skritt tilbake sprakk isen under han og han falt pladask i vannet. Først gikk han helt under men kom seg opp igjen, fortvilet snudde han seg og prøvde å bruke hendene for å komme opp igjen, men det var ikke noe å ta tak i. Han tok noen få svømmetak mot den isen som ennå holdt seg, men da han la hendene der brakk den isen også. Så tok han den andre hånden og kavet for å svømme lengre tilbake , men snart ble kulden for sterk og lammet hans muskler. Til slutt stoppet han helt opp og lot meg ta han i sin favn. Jeg kunne høre hans siste ord før han gikk under vannet, det samme som han hadde gjentatt da han såg kvinnen. Det ble stille og kvinnen forsvant og kom i meg igjen. Så hvisket hun noen ord til meg, som trøst.

-Han ville dø i natt.

Jeg hadde nok vist det. Så trist så trist. Den stormet herjet i 30 dager til før den endelig ga seg. Jeg hadde gått i en slags dvale men våknet til da været endelig ga seg og vinden tok slutt. Så i midten av Januar kom solen frem igjen. Den var fortsatt langt borte og lite varme fra den. Men den ga meg et lite øyeblikk av lykke, siden jeg viste det bar mot bedre tider. Da våren nesten var i anmarsj kom noen soldater vandrende over fjellsiden og gikk ned stien mot hytten. De undersøkte den og fant liket av Berger. Stille pakket de han inn i noen kleder og lagde en båre av tre, og så gikk de tilbake veien de kom. Den andre kraftige mannen hadde jeg lurt på om han hadde klart seg, men etter noen år, litt eldre spaserte han forbi meg , og da var jeg glad iallefall en hadde klart seg i denne dystre tiden.

Musikk basert på sang: Frost

Lost, en låt jeg skrev idag.

av Tom Kristoffersen in søndag, mai 9th 2010 Lagret under: 1, musikk

Lost

Noen går tur på en søndag. Andre later seg. Det er fridag og man kan ta livet med ro. Riktig
nyte det. Jeg vet ikke hvorfor men søndagen er den dagen jeg er mest inspirert for å lage musikk.
Lost ble skrevet for en stund siden, altså det instrumentale. Men jeg fant ingen tekst, før idag.

Den handler egentlig om at jeg føler at jeg ikke er på riktig sted, og riktig tid. Det er vanskelig å forklare.

Her er altså sangen min: Lost:

Hent ned mp3 fil her:

Tjernet. Del 1.

av Tom Kristoffersen in fredag, april 23rd 2010 Lagret under: bok, bøker, onlinebok Stikkord:bok, bøker, kultur

Tjernet

Av Tom Kristoffersen

“Tjernet. Del 1. Kvinnen”.

Jeg har levd lenge og langt. Jeg har sett det meste. Her ved skogåsens side har jeg ligget i hundrevis av år,fra forskjellige tidsaldrer der jorden rundt meg har blitt formet,skapt og forandret. Jeg har alltid vært observant. Der blomstrer,trær,busker og dyr har passert har jeg vært en viktig kilde for dem, selv om jeg mang en gang, har måttet bruke min favn. Ikke med vilje, men fordi jeg bare er. Mennesker er min favoritt, og jeg har fattet min interesse for dem. Av alle ting jeg elsker å se, lukte og føle på er nok dem de som ligger meg hjertet nærmest. Så mye glede, så mye sorg, så energiske, uforusigbare, så latterlige, så triste, så maktesløse.Så trofaste men veldig ofte, så falske. Jeg vet aldri hvor jeg har dem og det er vel grunnen til at jeg følger spesielt med dem. Dyr kommer og går, de lever på sine instinkter, men mennesker, det er noe helt annet.

Jeg har vært dyp,stor og kraftfull, men i de siste århundrer har jeg blitt mindre, tynnere, blekere, og ikke minst mørkere.Jeg er tjernet der mangt har passert. Min form har blitt forandret så mye men jeg har alltid eksistert. Før var det livlig rundt meg. Mange nærstående trær og deres arvinger ble felt her, trasig og trist, men deres død gjorde at jeg kunne utvide meg litt, se mere, og komme nærmere menneskene. De hogde ned her i flere år. Små kahytter lå rundt meg og stedet var som et paradis. Men den tid er nå over. Da menneskene forsvant igjen tok det endel år før noen bygde en liten hytte her. Til min glede kom noen få mennesker tilbake. Så mangt skjedde her da, selv om det ikke var så alt for ofte. De gjetet sine sauer i nærheten fra våren til høsten og om vinteren var de nesten aldri her, bare noen få ganger . For meg er ikke tiden viktig, for min tid står stille. Dette er min fortelling og jeg kan like greit fortelle som først som sist om hva som skjedde engang her for ikke så veldig lenge siden.

Dette var i 1930 årene. Høsten hadde begynt og trær,blomster og busker forberedte seg til vinteren. Hytten hadde vært lite aktiv denne sommeren, bare noen få gjetere, men nå var både dyr og mennesker borte. En grytidlig morgen kom to mennesker vandrende. Den ene var en kvinne, ung kvinne, den andre var en eldre mann. Han hadde på seg en grå lang regnbukse og brun jakke, mens hun, stakkars,var kun iført en hvit kjole,eller, den måtte ha vært hvit men nå var den grå og skitten av gjørme. Jeg undret, de kom ikke den vanlige stien, som lå helt i motsatt retning slik de fleste andre mennesker som kom hitbrukte,merkelig.

Han støttet henne mens hun haltet,slet og prøvde å hjelpe til så godt hun kunne. Det tok meg ikke lang tid å se at hun var gravid.

-Åh Karl, kan vi ikke ta en pause nå ? Jeg er så sliten.Stemmen hennes skalv av den bistre kalde vinden som var så vanlig på denne tiden. Karl sukket oppgitt og dro henne mot seg mens han snøftet.

-Vi er fremme nå Marie, bare noen få skritt til så er vi der. Hun himlet med øynene og tok noen forsiktige skritt ned den skrå bråningen.

-Jeg tror, snufset hun , og fortsatte

-vannet har begynt, å herregud, vi skulle aldri ha….

Karl dro henne nesten slik at hun falt,men han klarte med sin styrke å stoppe det. Han dro henne inntil seg.

-Kom igjen, bare litt til, vi må få deg inn i hytten! Bare litt til Marie!Jeg klarer ikke å bære deg, du må gå litt selv! Vi går ut her til siden, så er det lettere.

Møysommelig klarte hun , nesten ved å gli ned på baken, heise seg ned mens Karl som var nedenfor støttet henne og sørget for at hun ikke gled. Slik forsatte de ,veldig langsomt til de var nede.

-Vi skulle aldri ha tatt den omveien Karl! Hun hulket. Jeg kunne kjenne redselen hennes,.

-Hadde vi gått den vanlige veien ville folket ha sett oss! Det er mange som jakter i disse dager.Nå er vi der,bare litt til, la oss komme oss inn og få deg i varmen

Møysommelig løftet Karl henne opp slik at hun kunne stå og støttet henne frem til hytten. Jeg kunne se på hennes ansikt at hun var sliten.

-Vann, å gud , jeg er så tørst.

Han åpnet døren med ett drønn og den ga fra seg et skjærende skrik da den langsomt gikk opp. Han støttet henne og hjalp henne inn. Hytten var ikke stor, mye mindre enn noen av husene som var her før i tiden. Den var malt rød, litt skrikende kontrast til alt det andre vakre av naturen rundt det, iallefall om sommeren da,og vinduer malt i hvitt på hver vegg. Utenfor var det bygd en liten utedo og bak den et lite tak der ved var stablet opp.

Like etter kom Karl ut. Han hadde en bøtte han bar på og kom mot meg. Fylte den full av min livkraft. Dette var perfekt, her kunne jeg virkelig se han nøye,studere. Regnjakken var nå fjernet.Mannen måtte være over 50 år tenkte jeg. Velstelt. Selv om klærne han hadde på seg nå var skitne ,sansynligvis fra turen i dette noe gjørmete landskap på denne tiden, så var det nok å se at dette var en som ikke kom fra fattige kår. Dette var ikke vanlige klær slik gjeterne hadde på seg for noen uker siden. Eller som den kvinnen han hadde gått sammen med. Hun hadde klær som de andre kvinnene her som lagde mat og sanket ved når de andre mennene var ute og gjetet, eller jaktet. Det var mest menn her, men noen få kvinner var alltids med dem. De fleste langt eldre enn det hun var.Mye større og med mye kvassere stemme. Dette var en sjeldenhet jeg hadde sett,iallefall så ung, ja selv fra tiden da de hugde ned trærne rundt meg. Det var nok grunnen til min nysgjerrighet.

Etter å ha fylt bøtten med vann la han ansiktet ned og drakk noen store slurker. De knallbrune øynene hans såg slitne og trette ut. Han lente seg ned mot meg og lot noen av mine dråper stryke over hans hode. Så åpnet stemmens hans seg, og sa med langsom dyp stemme:

-Gud, gi meg styrke, gi meg styrke til det jeg må gjøre!

Da mannen gikk inn i hytten igjen ble det stille en stund. Det kom etterhvert røyk ut av pipen til hytten og noen ganger kom mannen ut for å hente mere ved eller vann.Da dagen holdt på å bli kveld kunne jeg høre skrik fra hytten. Det var kvinnen,uten tvil. Det var hjerteskjærende ,smerteskrik og som pågikk i over lang tid. Mannen kunne jeg høre rope:

-Press, nå ! Kom igjen, press!

Det varte og rakk. Jeg har hatt min tid her på denne jord nok til å forstå at en fødsel var på gang. Jeg har sett dette vidunderet skje både fra dyr og mennesker, men dette tok lang tid, og kvinnen, hun skrek og skrek slik at det skjærte meg inntil hjertet. I alle dager, hvor lenge skulle dette pågå? Da det ble kveld og månen kom til syne ble det helt stille. Jeg kunne høre små hulk fra kvinnen og så en helt ny kraftig gråt. Babyen var født, og den sang ut som om den aldri hadde gjort noe annet. Kvinnen hulket, og lo av glede.

Så begynte de å prate, og jeg måtte anstrenge meg for å høre hva de snakket om. Jeg lever via vannet, og endel av meg var inne i hytten, selv om det av og til kunne være vanskelig å konsentrere seg siden sanseinntrykkene mine er overalt og blir forstyrret av den minste lyd. Derfor konsentrerte jeg meg til fulle nå, og fikk se barnet som lå i sin mors favn som lå i den lille sengen. Hun holdt rundt det mens det lå på hennes bryst og ammet.

-Se så nydelig hun er Karl, snufset hun. Han satt lengre vekk på en stol og nærmest vaklet fra våken til søvnig tilstand. Det var noe rart med han, hvor var hans lykke?

-Du vet hva vi har avtalt. De kommer å hente det snart.
-Men, snufset hun og fortsatte
-Nå? Nå ikveld? Det må jo ha melk? Hvem skal amme det? Jeg…jeg trodde jeg i det minste skulle få ha det i noen dager før de hentet det!

-Det var avtalen, jeg har allerede sagt at de har med seg ei søster som tar seg av det. De har ammet melk på
flaske ,kjære, du lovte.Det må bli nå i natt.

Hun holdt ungen litt opp og kysset dens panne, da det åpnet munnen i protest la hun det varsom tilbake på sin favn og lot det fortsette drikke melk. Hun såg på han , med et litt annet kraftigere blikk.

-Av alt jeg har måttet gjennom kan du da gi meg noen dager! Jeg har nesten ikke sett et menneske de siste ukene! Jeg var på fjellhemen så lenge, alene. Ingen vet noe som helst,ikke engang min mor. Hun snufset og noen tårer trillet.

-Hør Marie, vi har diskutert dette. Jeg vet hva du har måttet gjennomgå, men det er til vårt beste! Du sa jo det skulle ordne seg, du kan ikke trekke deg nå.Tenk på de som har ventet så lenge på dette barnet.

Ansiktet hennes la seg til siden, i motsatt retning, så kom det noen hulk.

-Jeg vet, men, det er så lite, så sårbart.

-Marie, du skal få treffe henne igjen senere. Jeg lover det, men det må bli inatt. De kommer da. Jeg skal ta med barnet og møte dem på fjellhemen. Der tar de det videre til sitt hjem. Alt vil være i orden med det. Du
kan være her noen dager, til du kommer deg , så skal vi ta den ferieturen jeg lovte deg. Jeg vet det er tungt for deg men jeg sa det til deg også. Nå, prøv å sove litt, så skal jeg hogge mere ved før det blir kjøligere. Det virker som om vinteren ikke er så langt unna.

Karl reiste seg opp og tente en lampe før han gikk ut. Jeg slappet av igjen og var tilbake i mitt tjern. Jeg kunne se han gå på baksiden og begynne å hugge ved. Merkelig tenkte jeg. Så trist. De skulle gi bort barnet? Det var jo bare en dag gammel. Hvorfor på natters tider? Sannelig ville vinteren snart sette inn. Det var allerede noen små kuldegrader ute, så dette virket litt merkelig. Et barn ute i kulden midt på natten.

Jeg roet meg litt ned og lot meg hvile noen timer. Igjen kunne jeg se røyk sive ut av hytten og det ble natt.
Skogen senket roen og i det jeg skulle til å ta meg en liten blund gikk døren opp igjen. Kvinnen skrek nå desperat mens Karl holdt i barnet som var innsveid i ett hvitt laken, og et pledd utenfor det igjen.

-Ha mot Marie, dette er nødvendig, de venter på det!

Så lukket han døren og gikk med raske hastige skritt fra hytten i en retning jeg ble forundret over. Istedet for å følge stien, den eneste stien som var her som gikk til alle kanter på fjellet, inklusiv fjellhemen gikk han dypere inn i skogen, og rundt meg. Han gikk langs vannkanten hele tiden helt til han nesten var på motsatt side. Så tok han noen skritt frem, satte støvlene ned i meg og gikk noen meter ut. Det svettet fra pannen hans og blikket var kaldt og fjernt. Hva betydde nå dette? Skulle han gi barnet vann? Til min skrekk og gru løftet han barnet og tvang det under vannet.Jeg kunne ikke tro dette. Han la et grep rundt barnet med begge hendene og holdt det under vannet, først sprellet det men langsomt og sikkert ble det stillere og stillere. Han gråt nå, stille.

-Gud tilgi meg.

Så slapp han barnet og tok noen skritt bakover. Mens han gjorde dette kunne jeg kjenne barnet falle mot min bunn men også et lite klede som var tullet rundt dens hode ,løsnet, og steg opp til overflaten. Dette var noe av det grusomste jeg hadde sett, og jeg var nærmest sjokkert.Hvorfor? Hvorfor ta livet av en slik forsvarsløs skapning? Ingen dyr kunne gjøre noe slikt, og jeg kunne kjenne mitt sinne steg. Mannen tok noen skritt tilbake, snudde seg, gikk samme vei tilbake til hytten.Utenfor stoppet han, satte seg ned og satt der en god stund,før han åpnet døren og gikk inn igjen.

Noe var galt. Forferdelig galt. Hvorfor sa han at de skulle til fjellhemen når han, tilgi meg, druknet barnet i mitt favn? Jeg ble sint og tordnet, men jeg kunne intet gjøre. Det lille kledet fløt fortsatt, og jeg prøvde å anstrenge meg litt for å flytte på det. Langsomt med mine bølger og hjelp av litt vind fikk jeg kledet til å følge strømmen,til motsatt side, til kanten ved hytten der mannen før hadde hentet vannet i bøtten. Jeg sørget for at kledet ble kastet mot land og ble værende der. Jeg vet ikke hvorfor, jeg bare viste at noe forferdelig urett var skjedd mot denne kvinnen, og jeg kunne ikke godta at hun skulle være uvitende om det.

Etter noen timer kom han ut igjen og gikk hastig på stien. Langsomt forsvant han over bakkeåsen til jeg ikke kunne se han mere.Merkelig, Skulle han gå nå midt på natten? Skulle han forlate henne her? Nå?
Trist tenkte jeg, en så trist dag, og så merkelig. Noe lignende hadde ikke skjedd på årevis, og
aldri, aldri med et så lite barn. Jeg følte en så tristhet som jeg aldri hadde følt for. Dette barnet som nå var endel av meg hadde aldri fått sjangsen til å se dagets lys.Etter en stund, da det var grålysning ute og solen begynte som smått å dukke opp gikk døren fra hytten opp og kvinnen haltet ut. Hun satte seg ned foran døren mens hun såg på meg. Øynene var nesten tomme og nå og da kom det et hulk.

Kledet! Skrek jeg inne i meg. Se kledet! Det ligger der rett foran deg!Se i vannet! Det lå der, hvitt, skinnende,men hun virker så tafatt og uengasjert. Nå og da falt en tåre ned fra hennes kinn. Jeg prøvde å bevege meg litt, jeg anstrengte meg til det ytterste og skapte noen bølger som skvulpet mot land, for å vekke henne, og da, da såg hun på meg. Øynene ble mere våken nå, og hun lot blikket stirre på vannkanten. Ja! Hun hadde sett det.

Møysommelig reiste hun seg opp og haltet seg nærmere meg. Fra et gråtkvalt ansikt kunne jeg se det forandre seg, til nysgjerrighet. Hun tok opp det lille kledet og stirret undrende på det. Først med et lite smil, men raskt forandret det seg til forundring.Så såg hun ned på bakken, og begynte å gå den samme veien som mannen tidligere hadde gått om natten. Det tok en stund før jeg skjønte at hun fulgte noen spor de svære støvlene hans hadde satt da han hadde gått her ved vannkanten, siden det var endel gjørme var de ikke vanskelig og se,og til slutt stod hun på stedet mannen hadde sluppet barnet.

-Hvorfor stopper det her? Sa hun undrende.

Se i vannet! Prøvde jeg å si, men selvsagt,ingen kan høre meg. Men jeg ba om at hun måtte se i vannet. Som om hun hørte meg tok hun noen skritt i meg. Hun var dårlig kledd for et bad på denne tiden av døgnet, det måtte være kaldt, men hun lot hendene sine fare mot min grunn, først rolig, men så i panikk, de for overalt,og slik holdt hun på til hun stoppet brått opp. Armene hennes kom borti denne bylten som lå i bunnen av meg.Ansiktsutrykket hennes forandret seg fra forundring til skrekk og sorg.

-Nei! Skrek hun. Hun tok barnet opp og løp tilbake til hytten. På veien stoppet hun opp, la det på bakken, og åpnet dens munn mens hun ga det noen pust. Hun løftet det så opp og lyttet stille.

-Nei ! Karl! Hva har du gjort!

Hun forsvant inn i hytten med barnet, og det ble igjen stille. Jeg hadde gjort mitt. Men jeg følte bare tristhet og sorg. Den samme sorg som hun bar på nå.Senere kom hun ut, gikk bak hytten i raske faste skritt,hun tok tak i øksen, holdt et godt grep om det og gikk inn i hytten igjen.

Merkelig tenkte jeg. Jeg sørget den morgenen. Morgenen ble ettermiddag, solen løsnet opp litt av bakken som hadde frost i seg og snart dukket noen dyr opp her og der. Men jeg kunne ikke fokusere på dem. Jeg klarte bare å tenke på det forferdelige som hadde skjedd i natt.

Så, forunderlig nok, kom mannen tilbake. Nystelt nå med en skingrende rød genser og en finere brun bukse.Han plystret mens han nærmet seg hytten og i den ene hånden holdt han en bukett med roser. Jeg kunne høre han sang på noe, og jeg prøvde å høre ordene, men de var så lave, lave men lystige.idet han nærmet seg hytten og skulle til å åpne hyttedøren gikk døren brått opp.

-Marie? Han tok et skritt mot døren,men akkurat da kunne jeg skimte kvinnen i døren , med øksen i hånden og før både jeg og mannen rakk å reagere hugde hun den mot han.Så kraftfult, så raskt. Før han rakk å reagere hadde øksen kløvet seg i nakken hans. Han slapp rosene brått og vaklet tilbake.

-Din morder!! Skrek hun

Karl vaklet fortsatt bakover med et så forundret blikk jeg aldri har sett før. Så begynte det å fosse blod ut av halsen hans. Det virket som om han skulle si noe, men det kom bare noen gurglende lyder. Han vaklet mere bakover og falt til slutt i meg.Kvinnen kom mot han, tok øksen og røsket det løs og hugget flere ganger til mot hans kropp,ett skrekkelig syn! Så skrek hun:

-Dø! Dø din morder! Til slutt stoppet hun , stirret på Karl som nå nesten ikke var gjenkjennelig der halve kroppens hans lå i meg, mens resten lå på land. Så gikk hun inn i hytten igjen, tok opp barnet som lå i sengen,la det i sitt favn mens hun begynte å synge ,så lavt at jeg ikke kunne høre det.Etter en stund reiste hun seg med barnet, gikk ut av døren og kom mot meg. Men nå med et lite smil rundt seg.

-Jeg skal møte deg der, min kjære, så skal vi vandre sammen for alltid.

Jeg forstod ikke helt hva som nå skjedde, men hun gikk rett i meg, i vannet, ved siden av der mannen lå. Hun gikk lengre og lengre ut til hun nærmest forsvant i dypet, og jeg kjente en varme jeg helst ville ha vært forunt. Idet hun tok sin siste pust tok jeg henne i min favn og lot oss forene.

Igjen ble det så stille her. Men nå kan jeg høre, om kveldene, en kvinne synge en barnesang, og noen ganger kan jeg skimte henne gå her ved tjernet,alltid om natten. Jeg kjenner igjen hennes stemme, og noen ganger kan jeg høre barnets hulking. Vi er forent, hun er i meg og jeg i henne. Sammen ble vi forent, her i mitt tjern.

Musikk basert på fortellingen: Jeg ser

Kommentarer (1)

Hva er det tryggeste i disse asketider?

av Tom Kristoffersen in torsdag, april 22nd 2010 Lagret under: 1

Det har nå vært mye snakk om hvorvidt det er trygt å fly, eller ikke i disse vulkan tider. Folk klager, det er jo helt forferdelig å bli sittende fast på flyplasser,hvor man nå er i verden. Det jeg spør meg om er, hvor ofte skjer dette? Vel, svært sjeldent. Jeg kan ikke huske i manns minne at Norske fly har blitt satt på bakken, pga aske fra vulkan. Men jeg er for at det er bedre å bevare sikkerheten, en å ta noen sjangser.

Flyselskaper snakker om store innteksttap. Det forstår jeg. Det er beklagelig. Men hva er et menneskeliv verdt?I hastverk og lastverk, om det er en jobb situasjon, ferie eller hva det nå er i livets hverdag så er det vel bedre å ta ingen sjangser?Jeg er glad for at de Norske
flyselskapene tar dette på alvor.Dette gjør at jeg føler meg betrygget på at Norge er det landet det er tryggest å fly i. Om man ser
på vår ulykkes statestikk er det ikke mange som har skjedd i årenes løp. Noen har det vært, men statistisk sett ligger vi svært
godt ann når det kommer til tap av fly og mennesker.

Må minne om at et fly er sårbart der oppe, spesielt uten motorer. 747 flyet som fikk motorstopp men som klarte å restarte motorene, hadde 4 motorer. Man kan jo tenke seg til hva et rutefly, med bare to ville ha opplevd om det samme skulle skje dem. Et fly uten motorer detter som regel ned, ja, det kan glidefly, men det er grense på hvor lenge det kan pågå. Slik jeg husker fra 747 ulykken så beregnet de en tid på ca 23 minutter,noe som tilsvarer 91 nautiske mil(16 mil ca)siden de lå omtrent i 11000m. I Norge er man som regel ikke så høyt oppe, pga avstanden mellom
flyplassene. Ta så med vær situasjonen, nærmeste flyplass man kan nødlande på, og andre ting som oppstår i slike situasjoer så har man ikke oddsene med seg.

Trygt?

Ta det kapteinen fra 747 flyet sa,Roger Greaves, at det å bli utsatt for noe slikt er noe av det verst tenkelig som kan skje, og selv med glidelandinger er det slettes ikke alle som har klart å lande uten motorer. De hadde bare en mulighet, å starte motorene, noe som heldigvis lyktes. Men hva nå om flyet hadde styrtet? Da hadde man nok tatt dette enda mere alvorlig. Etter å ha sett dokumentaren fra det som skjedde her er min mening at det bare var flaks at det gikk bra. Motorene var så skadet da de ble sjekket etter at flyet landet at mange undret seg hvordan de i det hele tatt kunne gå.

Jeg har alltid tenkt på hvordan det må være å oppleve noe slikt som en passasjer,når noe alvorlig skjer,hvordan ville jeg ha reagert?. Det ene minutter kjeder man seg og bare venter til man er fremme, plutselig stoppes motorene og man ser flammer komme ut av motoren. Fra en rolig situasjon til en situasjon der man lurer på om sin tid har kommet snues på øyeblikket. Hvordan kan man forberede seg på noe slikt? Jeg tror ikke man kan. Men det er da man glemmer alle pengene på denne jord, og trygler og ber om å overleve. Alle som har opplevd noe slikt av passasjerer sier det samme, etter det øyeblikket, og det at de overlevde har endret dem radikalt i hvordan de takler livet. Alt annet ble bagateller i forhold.

De er rett og slett glade de fortsatt får leve og lever livet som aldri før.Et fly er sårbart på mange områder,og ulykker skjer og vil skje, men de timene, eller dagene man må utsette en ferie på, eller man blir hindret i å dra på en jobb, så tro meg, de timene der er ingenting. Det er tid som du har i ditt liv, og de kan absolutt nytes,istedet for å sutre over bagateller. Livet er ikke en bagatell, og hverdagen er ikke en bagatell, selv om det av og til kan virke slikt.

Mitt liv

av Tom Kristoffersen in torsdag, april 22nd 2010 Lagret under: 1, musikk Stikkord:musikk, rolig, stemning, vise

Mitt liv

Det kan høres rart ut å lage en serie av musikk om seg selv, men jeg skriver kun
personlig låter, og da passer det ganske enkelt inn. Musikken har jeg bestemt
for å være enkel , harmonisk og annerledes. For å spille av musikken, sjekk
boksen over meg og klikk på play knappen.Sangene der er i mp3 320 kb kvalitet.

Vil også poengtere hva jeg mener med en serie. Slik jeg har definert det
er en serie med låter som baserer seg på hverandre. Mitt liv starter med
min barndom, ungdom, osv. Teksten kan tolkes på flere måter og jeg
lagde den litt “mystisk” slik at folk kan spørre seg om hva jeg egentlig
mener. Teksten er også nokså kortfattig, i sang nr 3 , f.eks som heter
Mitt stille lille jeg, er det musikken som dominerer med en kortfattet
tekst. Bra kombinasjon spør dere meg:) Fint å få feedback på dette
da. Det er endel sanger igjen, og jeg skal oppdatere her straks det
kommer flere.

Jeg vurderer en engelsk versjon, men der må jeg ha hjelp. Om noen skulle
ønske å hjelpe til med å oversette så si ifra:) Det ville jeg virkelig sett pris på.
Min Engelske kunnskaper duger ikke for å si det enkelt.

Til slutt, vil jeg si , som del 3 forteller noe om, musikken er det viktigste i mitt
liv, jeg er ikke interesert i profitt ,eller noe som helst. Jeg lager musikken for
min egen del, og om andre liker det tar jeg det som en bonus. Men det er
veldig gøy å få feedback, ros eller ris. Det er det som driver meg. Jeg håper
dere tar dere tid å lytte til musikken, utrolig mye tid og jobb har blitt lagt ned
i det. Jeg har også en tendens til å lage musikken slik at man må høre den flere
ganger før det setter seg. Anbefales:)

Prosjektet som startet like før jul er nå ferdig, og jeg er litt stolt over det:)

Her er serien på you tube:

Et tidløst savn

Et computer liv

Mitt stille lille jeg

Du overlegne kvinne

av Tom Kristoffersen in fredag, oktober 16th 2009 Lagret under: 1

Du overlegne Kvinne

Klikk linken over for å høre en sang jeg laget om dette emne. Sangen i seg selv er gammel men
nyinnspilt.

Hva vil det si å være pen? Hva vil det si å være stygg? Hva vil det si å være midt i mellom?

Jeg har ofte blitt fasinert av den tradisjonelle flørtemåten vi mennesker bruker. Når jeg er ute, observerer
jeg mye. Om jeg hadde vært i en naturpark og undersøkt parringsritualene for en eller annen fugleart, hadde ikke forskjellen vært alt for stor. Blikket, samtale, smilet og selfølgelig presentasjonen av seg selv. Det er artig å se hvor forskjellig mange gjør dette, men i bunn og grunn går det ut på det samme: Presentere seg selv i det beste lys, og gjerne legge på litt her og der.Noen lykkes, andre ikke.

Men, det jeg studerer mest er kvinnene, de aller fineste. Hvilken holdninger de har og hvordan de reagerer. Det er som å se i en høneflokk der 2-3 skiller seg veldig ut, og der hanene(dersom det var flere, noe som jo ikke er så vanlig) flokker seg rundt dem. De vet nemlig best, og de vet hvor landet ligger. Egentlig tror jeg personligheten dems kunne vært alt fra grensen til gal, til veldig snill. Uansett hvordan de oppfører seg , ville de fleste menn slå til, gjøre ett forsøk, etc. Dette vet kvinnene.Det vet de å benytte seg av, og med all god grunn. Hvorfor ikke? Om du var en modell, ville du ikke også ha gjort det?

Selv er jeg veldig prinsippfast. Jeg er ikke penest, og ikke styggest. Jeg har t.o.m gjort eksperimentering på dette område. Noe som prikker disse damene i ryggen, som de legger godt merke til er de menn som rett og slett ikke bryr seg om dem. De som ignorerer dem fullstendig. Har du observert det selv kanskje? En gang satt jeg ved en bar og koste meg med en pils da en lekker dame, som hadde fremstått svært så høylytt i lokalet og tiltrakk seg alles sultnes menn blikk. Litt full, og rød i kinnene. Hun skubbet til meg, og lente seg inntil meg hvorpå hun sa: “Kem e no du førr en kar?”. Jeg ignorerte henne,sa ingenting.. Dette irriterte henne, fordi 5 minutter etterpå var hun der igjen, og sa “Har du lyst å prate litt” ?. Hvorpå jeg svarte nei.Hun stod der og stirret på meg, mens jeg såg en helt annen vei. Jeg kjente frustasjonen hennes, og skulle til å gå da hun omsider snudde seg med ett høyt blikk.

Men dette irriterte kvinnen såpass at hun flere ganger, sammen med kompiser og andre, liksom prøvde å invitere meg i den gjengen, og når det ikke lykkes forsvant hun, med ett irriterende blikk som sa:”Idiot”.
Det likte jeg. Jeg ga henne denne følelsen, som de ofte gir andre , noe ala :”Se på meg, se min deilige kropp, men du er ikke verdt 5 øre for meg og du har ikke en sjangs”. Du burde prøve det, det gir faktisk en følelse av makt.

Kvinner som er slik elsker dette. Det er bare å gå tilbake i historien og se hvordan de har brukt dette i maktspillet rundt seg. Så menn, neste gang dere ser den jålete fremspringende kvinnen, gjør noe annerledes for en gang skyld, og la dem komme etter deg istedet. Ved å boltre seg som resten av gjengen får du neppe større sjangs, men ved å opptre annerledes en dem, skille deg ut, slik at blikket rettes mot deg, er så og si en garanti for å lykkes. Kvinner elsker slikt, utfordringer, og det beste av alt. Når du har kommandoen er det du som har føringen og kan kontrollere det hele. Lykke til!:P

Kommentarer (1)